Banesår

-Fritt etter Njåls saga

De fleste mennesker har en hemmelighet i livet sitt. Mange har flere. Er du mann, har denne hemmeligheten ofte et navn. Jeg har selv en slik hemmelighet, men jeg skal trues med banesår for å røpe den.

Når menn er ute på havferd, langt fra land på alle kanter, hva er det da de tenker på? Når de ror fiske i fjordene langs hjemlandets kyster, hva er det de ser lengselsfullt inn mot land etter? Når de drar langt til fjells for å jakte ryper eller fjellrev, hva er det de snakker om når jakten er over og de sitter rundt bålet om kvelden? Når menn samles i bodene sine på tinget og løfter sine krus med mjød om kvelden, hva er det praten som oftest går om?

Selv de sterkeste menn har ett svakt punkt, og det punktet har et navn. Dette vet jeg alt om, selv om jeg selv aldri har vært blant de sterkeste, men i beste fall en som la ut snarer for andre, mens jeg unngikk å gå i noen selv. Slik har jeg tatt min lærdom av hvordan husfruene fikk deres makt, ofte enda sterkere enn de krigerne de hadde ektet.

Gunnar fra Lidarende, sønn av Håmund, var regnet som en av de sterkeste på Island. Hans overmann fantes ikke. Han var storvokst og sterk og mer våpenfør enn de fleste. Når han svingte sverdet, gikk det raskere enn lynet. En motstander visste knapt hva som skjedde før han stod med sitt eget, avkappede hode i hendene. Med buen var han så treffsikker at han kunne treffe en spurv på tyve åretaks avstand med en av pilene sine. Han kunne hoppe høyere enn sin egen skygge i fullt stridsutstyr, både fremover og bakover. I sjøen var han smidig og rask som en sel. Noen hadde sett ham dykke etter fisk og komme opp igjen med byttet spiddet på spydet sitt. Av utseende var han en vakker mann, med rene trekk, blå øyne og en hårprakt mange kunne misunne ham, enten de var kvinner eller menn.

Om Gunnar fra Lidarende hadde ingen et vondt ord å si. Han var regnet som en rettferdig mann, trofast mot sine venner, som han valgte med omhu, og han var rik på gods. Gården hans på Lidarende var en av de mest velholdte mellom Øyafjell og Fljotslid der den lå omgitt av grønne lier sørvest på Island.

Da var det annerledes med ektefellen hans, Hallgjerd Hoskuldsdottir. Hallgjerd Langbrok ble hun kalt fra ungdomsårene av, fordi hun var så stor for alderen. Hun hadde en skjønnhet som trakk alles oppmerksomhet til seg der hun danset over gulvet med de andre ungjentene på Hoskuldsstad. Håret hennes var så mykt som silke og rakk henne helt til livet, så stort at hun kunne hylle seg i det, og hun var ikke gamle jenten før de første frierne dukket opp.

Men om Hallgjerd var det å si at hun hadde et vanskelig sinn. Hun var sta og gjenstridig og hadde et bråsinne som kunne jage selv den djerveste av frierne på flukt. Om hun var høyreist og vakker, lå det et mørke i blikket hennes som kunne skremme troll på flatmark, om de møtte henne ansikt til ansikt. Så ble da også Hoskuld sittende med datteren sin ugift lenger enn han hadde trodd.

Om Hallgjerd Langbrok gikk det senere gjetord, fordi hun la to ektemenn i graven før hun var tretti år gammel. Den første, Torvald, fikk sin skjebne beseglet da han allerede våren etter at de hadde feiret bryllup hadde slått henne i ansiktet så kraftig at hun blødde. Da fosterfaren hennes, Tjostolv fra Sudrøyene, oppdaget dette, oppsøkte han Torvald og gav ham banesår. Tjostolv kom tilbake fra illdåden, og Hallgjerd så at det var blod på sverdet hans. Hun spurte hva som hadde skjedd, og han svarte: «Nå har jeg stelt det slik at du kan bli gift for andre gang.»

Det fikk han rett i. Mye ufred kom det etter drapet på Torvald, men Hallgjerds makt over menn var ikke svekket av hendelsen. Glum Oleivsson fra gården Varmaløk kom til Hoskuld for å be om datteren hans. Hoskuld advarte ham og sa at hun hadde vært gift før, og det hadde gått dårlig. Glum trodde likevel det skulle gå bedre denne gangen. Da sa Hoskuld at han iallfall ikke skulle gi ly til Tjostolv mer enn tre netter på gården sin, for Tjostolv var en bråsint mann som raskt tok til sverdet når han ble sint. Hallgjerd overtalte likevel Grum til å la Tjostolv bli boende hos dem, og det tok ikke lang tid før han hadde skaffet seg mange uvenner på gården, til slutt Grum selv. Da sa Grum til Hallgjerd at Tjostolv skulle bort. De begynte å krangle om dette, og han slo til henne så kraftig at hun ble sittende igjen og strigråte. Da Tjostolv kom forbi, hulket hun: «Nå skal du ikke hevne meg for dette også!» Men Tjostolv gikk sin vei med et kaldt flir om leppene og uten å svare.

Under sauesanking i fjellet noen dager senere braste de to sammen. Tjostolv brukte øksen, og før han forlot stedet, lå Glum tilbake, lagt i røys av sin egen drapsmann. Da Tjostolv kom til gårds og fortalte Hallgjerd hva som var skjedd, sies det at hun bare lo og sa: «Du er ikke borte i leiken, du.» Etterpå drog han sin vei og møtte selv sin bane kort tid etterpå for sverdet til Hrut, Hallgjerds farbror.

Hallgjerd drog nå hjem til sin far, Hoskuld, som enke for andre gang på få år. Men fremdeles trakk hun menn til seg som et åte for fjellrevene, og hennes rykte vokste i styrke: Farligere kvinne fantes knapt på hele Island. Hvem var mann for å temme henne?

Selv meldte jeg meg aldri på i den kappestriden, men det gjorde Gunnar fra Lidarende.

Gunnar møtte Hallgjerd da hun var i følget til far sin på Alltinget. Hun satte øynene sine i ham, og han hilste vennlig tilbake. Djervt spurte hun ham om reisene han hadde lagt bak seg, til Danmark og Norge. Han fortalte om det han hadde opplevd der og møtene han hadde hatt med kongene i begge land, Harald Gormsson i Hedeby og Håkon Jarl i Trøndelag. De kom på så god fot med hverandre at noen få dager etterpå gikk Gunnar til Hoskuld og spurte hva han ville si om han fridde til datteren hans. Til det svarte Hoskuld at det ville han samtykke i, om Gunnar mente det alvorlig. Hrut, Hoskulds bror og Tjostolvs drapsmann, advarte Gunnar og sa at det kom neppe til å komme noe godt ut av dette ekteskapet heller. Det gikk likevel ikke verre enn at avtalen ble inngått, med Hallgjerds velvilje, og det ble kalt til gjestebud og bryllup på Lidarende. Der førte Gunnar Hallgjerd til sengs, og det har vært sagt, både før og senere, at den som fikk ri Hallgjerd Langbrok ved nattetider, han kom aldri til å glemme det, om han levde til han ble hundre år.

Gunnars beste venn var den kloke og lovkyndige Njål Torgeirsson på Bergtorskvål. De drog med jevne mellomrom på gjestebud til hverandre. Njåls hustru var Bergtora, en like sterk og stridig kvinne som Hallgjerd. I ettertid er det ofte sagt at hvor store, mektige og kloke de var, både Gunnar og Njål, var ektefellene deres enda mektigere, om enn i det skjulte. Allerede første gang de møttes, kom det både trassige blikk og skarpe bemerkninger mellom de to kvinnene. Mange har sagt at de ulykkene som til slutt rammet både Gunnar og Njål hadde sitt opphav i striden mellom deres hustruer. Selv kan jeg sverge på at det var i hvert fall slik med Gunnar.

De første årene førte kappleiken mellom Bergtora og Hallgjerd til at mange mistet livet, en for en og alltid på oppfordring fra den ene av de to. Gunnar og Njål måtte gang på gang inngå forlik og betale bot for drapene, men likevel overlevde vennskapet deres all ufred som fulgte i sporene til disse hendelsene. Ingen kunne komme mellom disse to, ikke engang Hallgjerd.

Nå kom det til uår på Island. Gunnar var rundhåndet og hjalp mange med både høy og mat. Alle som kom til ham, fikk det de trengte, så lenge det var. Men til slutt gikk også Gunnar tom og måtte selv ut og be om å få kjøpe fra andre storbønder.

Otkjell var en av de rikeste bøndene i nabolaget. På hans gård, Kirkebø, var også hans brødre, Hallkjell og Hallbjørn. Hallbjørn hadde en trell med seg fra Irland. Denne trellen het Melkolv. Han var dårlig likt av alle, men Otkjell kjøpte ham likevel av Hallbjørn.

Da Gunnar kom til gården for å kjøpe høy og mat, fikk han nei til svar.

«Vi burde rane dem,» sa Tråin Sigfusson i følget hans, men Gunnar svarte at han ville ikke fare med noe ran.

«Vil du kjøpe en trell av meg?» spurte Otkjell.

«Det kan jeg alltids,» sa Gunnar, kjøpte Melkolv og drog så sin vei fra Kirkebø.

Da Njål fikk høre hvordan Gunnar var blitt mottatt på Kirkebø, fikk han lastet høy på femten hester, mat på fem, og så drog han selv til Lidarende for å overlevere dette. Ikke vil han ta betalt for det heller. Gunnar takket ham varmt for gaven og sa at det var ingenting han satte mer pris på enn vennskapet med Njål og sønnene hans.

Utpå våren red Gunnar til tings mens Hallgjerd ble igjen på Lidarende.

Nå hadde det seg slik at Hallgjerd kalte trellen Melkolv til seg og bad ham dra til Kirkebø for henne, men uten å bli sett.

«Hva skal jeg gjøre der?» spurte han.

«Du skal stjele så mye mat som du kan legge på to hester, både smør og ost, og når du drar, skal du sette ild på forrådshuset slik at alle tror at brannen har oppstått ved uforsiktighet og at ingenting er blitt stjålet.»

«Ond har jeg vært,» svarte Melkolv, «men tyv har jeg aldri vært.»

Da brant det mørkt i Hallgjerds øyne. «Jeg vet alt om deg, trell!» sa hun. «Tyv har du vært, og morder med. Kommer du deg ikke av gårde nå, skal jeg få deg drept.»

Da gjorde han som hun sa.

Han drog til Kirkebø i ly av mørket. Hunden på gården kjente ham igjen og varslet ikke, men kom hoppende mot ham. Han stjal maten, lastet to hester, satte fyr på forrådshuset og drepte hunden. På veien tilbake røk skoremmen for ham. Han brukte kniven til å gjøre den i stand igjen, men glemte både kniven og beltet da han drog videre. På Lidarende ble han godt mottatt av Hallgjerd, som roste ham for det han hadde gjort.

På Kirkebø tok de brannen rolig, og Otkjell sa at det var slikt som kunne skje, når de hadde matlageret og ildhuset bygget sammen.

Tinget var over, og Gunnar hadde mange overnattingsgjester med til Lidarende på hjemturen. Hallgjerd fikk maten satt på bordet, og der var det både ost og smør. Gunnar visste at slik mat fantes ikke på gården, og han spurte Hallgjerd hvor den kom fra.

Stolt i blikket svarte hun: «Fra et sted som gjør at du trygt kan spise det. Ellers er ikke matstellet noe karer skal bry seg om.»

Da ble Gunnar sint. Han gav henne en ørefik og sa: «Ille var det om du har gjort meg til en tyvs medhjelper.»

De som satt nærmest så hvordan det flammet opp i blikket til Hallgjerd. «Den kinnhesten skal jeg huske og en gang ta igjen for,» sa hun og forlot rommet. Han fulgte etter. Deretter ble alt tatt av bordet, og det ble båret inn kjøtt i stedet.

Det som senere skjedde vet jeg alt om. En av karlene til Otkjell, Skamkjell, var ute for å se til sauene, da han så noe som blinket i lyngen. Det var kniven og beltet til Melkolv. Han gjenkjente det og tok det med til Kirkebø. Flere der kjente både beltet og kniven igjen, og de begynte å lure på hva Melkolv hadde hatt på de kanter å gjøre og om det kunne ha noe med brannen i forrådshuset å gjøre.

Så kom de til meg for å spørre meg om råd. De kunne godt tenkt seg til Lidarende for å se på matlageret der, men slikt var vanskelig å gjennomføre. Da sa jeg som sant var at jeg kunne nok få greie på slike ting fra huset til Gunnar, som de aldri fikk høre om.

«Vi skal lønne deg godt om du vil granske denne saken,» sa de.

«Det kan bli dyrkjøpt gods for meg,» sa jeg. «Men det kan nok være at jeg våger meg på det. På en betingelse. Jeg vil holdes utenfor saken om noe blir oppdaget.»

Det gikk de med på. De gav meg tre merker sølv som betaling og drog så hjem.

Jeg samlet sammen noen fattigkoner og gav dem noen småsaker de skulle ta med seg rundt til gårdene og gi til husfruene. Da ville de etter skikken få noe tilbake, og jeg visste fra før at det som var stjålet ofte var det første de kvittet seg med ved slike anledninger.

De fattige kvinnene ble borte i flere uker, men kom tilbake med tunge bører. Jeg spurte dem hvor de hadde fått mest. Det var på Lidarende, sa de, og Hallgjerd hadde vært den rauseste av dem alle. Hva fikk de der, ville jeg vite.

«Ost,» svarte de.

Jeg bad om å få se osten, og det var mange sneier. De overtok jeg selv, og noen dager etterpå drog jeg til Kirkebø. Jeg sa til Otkjell at han skulle få noen til å hente osteformen til Torgjerd, konen hans. Den kom de med, og jeg la sneiene oppi. De passet i alle ender og kanter, og det var lett å se at det var en hel ost konene hadde fått.

«Der kan dere se. Det var Hallgjerd som fikk osten stjålet,» sa jeg, og med det regnet jeg meg ferdig med saken.

Det som senere skjedde er kjent av alle.

Kolskjegg, bror til Gunnar, kom til Lidarende og fortalte at det ble sagt på bygden at det var Hallgjerd som stod bak tyveriet og brannen på Kirkebø.

«Hva gjør vi med det?» spurte Gunnar.

«Du får reise til Kirkebø og foreslå for Otkjell at du betaler boten for dette.»

Gunnar syntes det var en god idé, og med tolv mann i følget drog han dit. Men Otkjell fikk dårlige råd av Skamkjell og avviste tilbudet, fordi Gunnar hadde hatt selvdømme i saken. Han ville be to av storbøndene, Gissur Kvite og Geir Gode, om råd. Broren hans, Hallbjørn, syntes dette var et dårlig valg, men Otkjell stod på sitt og sendte Skamkjell av gårde for å legge saken frem for Gissur og Geir. Det gjorde han som han ville med, for Skamkjell var vidgjeten for å fare med løgn og bedrag, samme hvor han drog. Da han kom tilbake til Kirkebø, sa han at Gissur og Geir hadde gitt Otkjell det rådet å stevne Gunnar for tinget.

«Det må være løgn,» sa Hallbjørn, men enda en gang holdt Otkjell rådet fra Skamkjell høyere enn det fra broren.

Med en flokk på tolv drog Otkjell til Lidarende. Gunnar stod alene ute på tunet da de kom og overbrakte ham stevningen.

«Var det rett, bonde?» sa Skamkjell med forakt til Gunnar, da det hele var fremlagt.

«Det vet dere best,» sa Gunnar, «men en gang skal jeg minne deg på denne ferden og de rådene du gav, Skamkjell.»

«Det tar vi ikke skade av,» sa Skamkjell, «så lenge atgeiren ikke er i luften.»

Gunnar forhørte seg med Njål, som gav ham det rådet at som løsning på saken skulle han by opp Gissur til holmgang på tinget, og at Kolskjegg skulle gjøre det samme med Geir. Da de kom til tinget og fikk høre dette, bleknet både Gissur og Geir, og de spurte Otkjell hvem som hadde gitt ham det rådet å stevne Gunnar.

«Skamkjell fortalte meg at det var dere som hadde gitt meg det rådet.»

«Hvor er den skarven som har løyet i hop alt dette?» spurte Gissur.

«Han ligger syk hjemme i buen,» sa Otkjell.

«Måtte han aldri stå opp igjen,» sa Gissur, «og nå skal vi alle gå til Gunnar og by ham selvdømme. Men jeg vet ikke om han vil ta imot det nå.»

Njål gav Gunnar råd om å ta imot dette tilbudet, og han fulgte rådet. Men nå var det en mye større sak, sa han. Den skaden Otkjell hadde gjort mot ham ved å stevne ham på dette viset, hadde en bot like stor som den for tyveriet og brannen, mente han. Gunnars dom falt dermed slik, at han ikke skulle betale Otkjell noe som helst.

Gissur var enig. «Vi vil ikke at du skal betale noe, men vi vil be om at du blir Otkjells venn.»

«Det skjer ikke så lenge jeg lever,» sa Gunnar. «Han kan ha Skamkjells vennskap, det har han vært fornøyd med så lenge.»

Dermed var den saken ute av verden. De drog hjem fra tinget. Gunnar satt på gården sin, og det var stille en stund.

Men ikke lenge.

Under et ritt gjennom såmarken til Gunnar der Gunnar stod ute og skar, kom Otkjell borti kinnet hans med sporen på hesten og laget en flenge i kinnet hans, så han begynte å blø. Senere spredte Skamkjell det ryktet at Gunnar hadde stått gråtende tilbake på marken. Dette skapte nye strid mellom gårdene, og i et blodig sammenstøt etterlot Gunnar og Kolskjegg seg åtte døde menn, blant dem både Otkjell, Hallbjørn og Skamkjell.

Da striden stod på, kom en kone som så det hele løpende til meg og sa at jeg måtte skille dem. Men jeg sa som sant var: «Det er ikke andre der enn slike som bare kan drepe hverandre for min del.»

Da Gunnar red til Bergtoraskål og fortalte Njål hva som var skjedd, slo Njål fast: «Dette blir innledningen til drapssakene dine.»

En brutal og voldsom strid brøt ut, der flere slekter var innblandet, og mange lik lå igjen på valplassene. Til sist kom det til sak på tinget, og det var mange meninger om hva som var rett og hva som var galt. Njål førte saken for Gunnar, og han var ingen dårlig sakfører.

Etter lange forhandlinger kom det til forlik. Bøter skulle betales på tinget. Gunnar og Kolskjegg skulle fare utenlands og bli borte i tre år. Ble de værende i landet, skulle de regnes som fredløse, og hvem som helst kunne uten straff ta dem av dage.

Gunnar var fast bestemt på å følge forliket. Kolskjegg og han utstyrte hvert sitt skip for å reise. Hva som ble sagt mellom Hallgjerd og Gunnar om dette, er det ingen som vet. På reisedagen tok han høvelig farvel med alle på gården. Han satte atgeiren i marken, steg på hesten og red mot kysten. Men et stykke nede i bakkene snublet hesten, og Gunnar falt av. Da han reiste seg, vendte han seg mot Lidarende, og det kom noe underlig mykt og trist over ansiktet hans.

«Fager er lien,» sa han. «Aldri har den sett vakrere ut enn nå. Bleke åkrer og nyslåtte voller. Jeg rir hjem igjen og reiser ingen steder.»

«Gjør ikke dine uvenner den tjenesten at du bryter forliket ditt,» sa Kolskjegg.

Men Gunnar stod på sitt, og så skiltes de to brødrene for godt. Kolskjegg kom aldri tilbake til Island. Han drog først til Norge, så til Danmark og Gardarike, og han endte sine dager i Miklagard som høvding i væringsgarden der.

Hallgjerd tok godt imot Gunnar da han kom tilbake, og de satt i fred og ro på Lidarende både høsten og vinteren det året uten at noe skjedde.

Men på tinget den sommeren lyste Gissur Kvite og de andre Gunnar fredløs. Mot slutten av tinget samlet Gissur alle hans uvenner til en stor flokk og sa: «Jeg vil foreslå at vi går mot Gunnar i sommer og dreper ham.»

Jeg var selv med i flokken, og tidlig på høsten sendte jeg bud til de andre om at nå satt Gunnar alene på gården mens folkene hans var nede på Øyane og tok seg av slåttonna.

Da vi kom til gården, var det ingenting som tydet på at noen var hjemme. En mann som het Torgrim ble sendt ned for å se etter. Da han passerte en glugge, kom en atgeir ut gjennom åpningen og traff ham midt på. Han kom seg så vidt opp på vollen igjen, og Gissur spurte: «Var Gunnar hjemme?»

«Det får dere selv finne ut, men det vet jeg at atgeiren hans var hjemme,» sa Torgrim og falt deretter død om.

Vi søkte oss ned mot huset, men ble møtt av et regn av piler fra gluggene, og treffsikkerheten til pilene fortalte oss hvem som satt der.

«La oss brenne ham inne!» foreslo jeg.

«Det skal aldri bli,» svarte Gissur, «om jeg så visste at det gjaldt mitt eget liv. Men du har vel andre råd, du som er slik en luring.»

Det lå noen rep på vollen. Jeg foreslo at vi skulle binde dem fast til endebjelkene og dra så kraftig at takverket røk av huset. Det fikk vi til, og da taket var av, sprang Torbrand Torleiksson opp og hugget buestrengen til Gunnar over. Gunnar stakk atgeiren i ham og trev ham ned fra taket. Åsbrand, broren hans, kom etter, men det gikk ikke bedre for ham. Gunnars atgeir var et dødelig våpen. To mann var allerede døde, åtte såret, men nå hadde også Gunnar selv fått sår.

Da snudde han seg til Hallgjerd og sa: «Gi meg to lokker av håret ditt, så tvinner du og moren min sammen en buestreng til meg.»

Hallgjerd så kvast på ham. «Betyr det mye for deg?»

«Det gjelder livet mitt,» svarte han, «for de kommer aldri innpå meg så lenge jeg kan bruke buen.»

«Da skal jeg minne deg om den kinnhesten du gav meg,» sa Hallgjerd og holdt seg talende til kinnet. «Det er det samme for meg, om du verger deg lenge eller kort.»

«Enhver har sin måte å bli navngjeten på,» sa Gunnar, «og jeg skal ikke be deg flere ganger.»

Ennå verget han seg djervt og godt. Han såret enda åtte menn så hardt at det stod om livet til flere av dem. Men til slutt hadde han fått så mange sår selv at han falt om, og de drepte ham.

Gissur sa: «En staselig kar har vi nå lagt i vollen, men det kostet oss mye, og forsvaret hans vil bli husket så lenge det bor folk i landet.»

De to kvinnene på gården kom ut, og mennene som hadde kjempet mot Gunnar bøyde hodene for dem da de passerte.

Først kom moren hans, Ranveig, med ansiktet stivt av sorg. Etter henne kom Hallgjerd, og hennes ansikt var vanskeligere å lese. Var det henrykkelse, var det triumf, var det et maktbegjær som knapt nok hadde sin like blant andre kvinner i landet?

Med hevet hode passerte hun oss alle. Meg verdiget hun ikke et blikk. Men det var ingenting nytt ved det. For jeg visste det da, som jeg hadde visst det i mange år. For henne hadde jeg ingen verdi.

Hallgjerd Langbrok var min hemmelighet. Hun var mitt banesår.

Jeg hadde elsket henne fra første gang jeg så henne, i dansen der hjemme på Hoskuldsstad, og til min dødsdag ville hun være som en feber i blodet mitt.

Slik er det, tenkte jeg, da jeg drog alene hjemover. Det står kvinner bakom alt, og deres makt kan være større enn noen egentlig aner.  

Til Lidarende vendte jeg aldri mer tilbake.